‘TRANSFORMER’
Omtale i Billedkunst nr. 1/2008 av kunsthistoriker
Anja Johansen.

Transformer

Espen Gangvik
Objekter fra en endret tilværelse
Trondheim Kunstmuseum

Kunsthistoriker Anja Johansen, Publisert: 24.01.2008 Utgave: 1/2008 Billedkunst

Gangviks algoritmiske og industrielle figurer transformerer andre etasje av Trondheim Kunstmuseum til en geometrisk verden av pulserende liv.

Det er syv år siden Espen Gangvik sist presenterte en separatutstilling. I mellomtiden har han vært med på å opprette TEKS, Trondheim Elektroniske Kunstnersenter, og har siden den gang vært en engasjert aktør i formidlingen av ny teknologisk kunst. Utstillingen i Trondheim Kunstmuseum gir et godt innblikk i Gangviks kunstneriske produksjon. Fra hans debut i 1993 og frem til i dag har utforskningen av relasjonene mellom linje, form og rom vært et hovedanliggende. Verkene preges videre av samspillet mellom en matematisk rasjonalitet og et behov for det vakre og eksklusive.

Hans mest kjente utsmykking i Trondheim er den iøynefallende skulpturen 11 cubes (1998). Denne står vanligvis utenfor Statens hus, men er for anledningen flyttet over gata og møter oss ved inngangen til museet. Den stramme formen består av et firkantrør i stål som ut fra en gitt algoritme er knekt 90 grader for hver 40. cm. Overflaten i glinsende rødt hinter samtidig lekent til lekkert 50-talls-design, og gjør skulpturen til en signalpost i byrommet. Selv den gamle bronseulven utenfor museet ser ut til å ha fattet interesse for Gangviks algoritmiske Rødhette.

Store deler av andre etasje i Trondheim Kunstmuseum er viet Gangviks omfattende produksjon. Til tross for at kreativitet ofte forbindes med kaos viser Gangviks verk at matematikkens abstrakte og regelbundne verden kan være likeså befriende. Dette har han til felles med blant andre Per Formo og nå avdøde Jakob Schmidt. For Gangvik starter prosessen ofte med datagenererte figurer, som deretter realiseres gjennom maskinelle og industrielle prosesser. Dette er blant annet tilfellet med de forskjellige seriene av dreide stålfigurer i Compustruction (1998 og 2000). Objektene forbindes med sitt virtuelle opphav gjennom sammenstillingen med storskala fargetrykk på aluminium, hvor figurene svever i kitschy landskap i rosa og turkis som minner om den japanske cyberpop-kunstneren Mariko Moris fiktive universer.

De i stor grad maskinskapte objektene, kombinert med irrede kobberrør og grovt stål, gir en følelse av industriell science fiction, noe som blir sterkere i møte med de fire tre-lignende skulpturene i Trans-ice (2007). Skulpturene danner en hybrid kretsløpshage hvor smeltet is drypper ned fra kalde metallrør og på finurlig vis vanner de irrgrønne bregnene i kassen under.
Trass i en underliggende fiktiv impuls, er det i hovedsak forholdet mellom linje og tredimensjonalt rom, samt verk og betrakter, som vekker iveren i meg. Gangviks figurer kan ikke bare sees fra ett ståsted, men krever et bevegelig blikk som utforsker rommet over tid. De skjelmske speilflatene i Djinji (1993) trekker rommet inn i seg samtidig som de spinkle lemmene i stål strekker seg ut i overraskende retninger når man beveger seg rundt skulpturen. På samme måte settes blikket i bevegelse i vandringen mellom de mange ulike variasjonene av bøyde grove kobberrør i installasjonen Transcube 9-17 (2003), eller også når man går mellom trærne i den konstruktivistiske stålinstallasjonen Three Tremendous Trees (2007). Skulpturene synes å tematisere overgangstilstander – transformasjoner av en linje som tegnes, brettes og vikler seg utover i rommet.

Når jeg vandrer rundt i museumsrommene blir jeg også oppmerksom på i hvor stor grad linjespillet i objektene og aluminiumstrykkene til Gangvik kommuniserer med museets elegante ventilasjonsåpninger, utskjæringer og smijernsdetaljer i funkisstil. Den modernistiske stramheten i både verk og arkitektur fremhever hverandre og setter rommene i bevegelse på en hittil ukjent måte.